Skip to content

Det tar på å være supporter!

15/02/2010

Jeg finnes ikke sentimental. Jeg kan bli blank i ævva om noe er trist, men det er bortimot nada som får meg til å grine.

I dag sleit jeg.

Hele natta våkna jeg gang på gang, og var stressa for utfallet med klubben. Hadde hatt positiv tru for at døm sku holde seg i Adecco, men når jeg visste at avgjørelsen snart kom på bordet, ble det vanskelig.

Hele togturen inn kl 09:00 fra Moss var lang. Det hjalp overhode ikke på at det var null internettilgang, og jeg måtte sitte i gangen.

Havna på skola kl. 10:00 og hjertet dunka relativt fort. Heldigvis hadde vi ting å preke om før timen begynte 11:30, så klarte å kontrollere meg litt.

Verre ble det når vi kom inn i klasserommet…. Jeg har vel aldri sleti så mye med å følge med i en time noensinne! Oppdateringene skjedde radig mellom Kråkeboka, fotball.no, m-a.no og mossfk.no.  Fikk noen meldinger om at det måtte gå bra, men tørte ikke helt å håpe før jeg fikk se svaret.

11:50 fikk jeg meldinga om at vi var nere…

Hodet tenker ikke spesielt rasjonelt når det står på det du elsker her i verden, så første tanken var et lite håp om at nettsiden vår var nede pga overbelastning! Nei, der også stod det at vi hadde røkka ner. Hamar Arbeiderblad var første til å skrive om saken, men hue var forvirret og frustrert over at det ikke sto noen anna plass!

Så måtte jeg sette meg tellbake, fjerne nettleservinduet og puste. Det dunka i hue, presset i ævva, og nesa levde sitt eiga liv. Uansett hvor hardt jeg beit meg i tunga, så hjalp det ikke. Blikket flakket, og jeg håpa ikke foreleseren sku kommentere det.

Bare 20 min igjen tell pause. ”Jeg kommer meg ikke ut nå, alt for mange forran meg og blokkerer. Det må være en feil. Jeg vil hjem…”

Pausa kom, og jeg måtte bøye meg frem for å støtte hue. Var ikke helt enkelt å formidle beskjeden til døm ved siden av meg. Jeg sa jeg måtte ut. Luft!

Omtrent travende i gangene, prøvde jeg å komme meg ut fortest mulig. Dette ble for meget for meg. Jeg hadde mest lyst tell å sette meg ned for å skrike!

Fant meg så en benk og forsøkte å formidle budskapet tell de på gruppa mi. Forsøkte å holde igjen hikstene for å forklare åssen ståa var, og åssen jeg hadde det. Det går overhode ikke ann å beskrive den følelsen for øvrig. Det er en blanding av å bli slått i magen, samtidig som alle dine største frykter i verden inntreffer på samma tid! ETC sa det kunne være en feil, og at jeg ikke måtte ta sorgene på forskudd, det var faktisk ingen andre som hadde fått denna beskjeden! Ville håpe det, men sleit. Ville bare løpe, slå, sparke, skrike, rive i stykker, grine, hoppe, ja, alt på en gang.

Jeg roa ner hyperventileringa og følgte med døm opp. Opp på toalettet. Snyte meg. Ville egentlig ikke inn igjen. Der stod Macen med den grusomme beskjeden. Herregud…

Klubben hadde ikke fått vete noe enda. Noe er feil…

Så var det hele gått over fra benektelse tell sinne. Åssen i alle dager kan de gå ut med noe sånt uten at noen andre har fått vete noe?? I alle dager feiler det døm? Er det en dårlig spøk fra Hamar?

Full forvirring, og mye å lese. KB hadde i hvertfall 168 lesere inne på en og samme gang. Det er ikke normalt for å si det sånn!

Ny beskjed!

VI HOLDT OSS!! Det hele var feil fra Hamar, og vi holdt oss!!

Herregud, nå sleit jeg i hvertfall med å holde tellbake tårene! Jeg trudde jeg hadde det jævlig ved den første beskjeden, men nå inntraff de samma følelsene, bare 10 ganger værre! Hadde mest løst tell å hoppe opp på bordet og danse, synge og stå på, men nærvene slo enda kraftigere tell.

Det er IKKE enkelt å forsøke å konsentrere seg og gjøre en oppgave når kroppen din er et nærvevrak på lik linje med en ælg som akkurat har slippi unna en bråte med gærne ulver!

Nei, detta er vilt! Jeg veit fremdeles ikke åssen jeg ska forholde meg, er overlykkelig, og samtidig helt føkka i hue. Dog detta må være den beste dagen jeg har hatt på lenge! Kanskje ikke enkelt å forstå sterke følelser for et fotballag, men det blir som alt anna. Det er et vakkert kjærlighetsforhold, som på lik linje med andre forhold har sine oppturer og nedturer. Vi opplever sorg, glede, svik, lykkerus, frustrasjon, hat, lidenskap, lidelse, forelskelse, kjærtegn. Mye mer ævv, men følelser er skapt for å oppleves, ikke gjenfortelles.

Så nå er det å se frem mot lokalderby mot Glomme og Særp, kniving i teten, og samhold. Ingen plass i verden har du så mange forskjellige skapninger, med så mye tell felles som på en fotballarena. Verdt å prøve, verdt å leve.

Nå ska jeg bort på Peppes og ta meg en dram tenkte jeg, for det har jeg behov for nå!

Så; Elskær Moss, veit jeg er Mossing tell jeg dør!

(Red; grunnet følelsesmessige berg-og-dahlbane, så er dette innlegget postet i sin helhet med dialekt. Deal with it!)

2 kommentarer leave one →
  1. Parasoll permalink
    16/02/2010 09:41

    Når du svarte på sms jeg sendte om at vi hadde klart oss, da forsto jeg presis hvordan du hadde det..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: