Skip to content

…der døde den av ensomhet!

30/09/2009

Siste dagen i September, og jeg har nå bestemt meg for å begynne å blogge. Ikke for første gang, for dette har jeg forsøkt før, men begynner å bli en del år siden sist.
Jeg har bestemt meg for å fabulere litt rundt livets finurligheter i form av bilder og ord, og får deretter se hva det blir ut av det.

Kan ta en kjapp introduksjon i hvem jeg er;
Ei frøken på 22 år, går Reklame og Merkekommunikasjon på NKF Campus Kristiania, lever mitt liv i Moss der jeg sitter i styret for verdens deiligste supporterklubb(les; Kråkevingen) og jobber deltid hos Din Sko avdeling Moss.
Kallenavnet fikk jeg for ikke så lenge siden på en fotballtur jeg hadde til Haugesund, og etter en del tanker kan har jeg faktisk noe forståelse for det, på en bisarr og komplisert måte. Dette kan jeg komme tilbake til seinere.

Akkurat nå sitter jeg på toget tilbake til Moss, og jeg trur det er her jeg kommer til å skrive de fleste innleggene, dog ser ikke at det ska være et problem.

Jeg er et betenkt vesen, uten at jeg ska påstå at det ligger mye fornuftig bak. Logisk, ja, selvfølgelig, men fornuftig er et mindre spent tema.
Tidligere i år fikk jeg tilbud om å skrive for nettsiden www.digresjon.com og dermed føler jeg at det er greit å begynne å venne seg til å skrive en del, mye pga jeg har en stygg tendens til å skrive den slangen jeg selv snakker, så greit å venne seg av det før det blir en del mer seriøs skriving. Digresjon.com er ikke helt oppe å går enda, men smør deg med tålmodighet, så skal jeg love å fortelle når alt er i den skjønneste orden☺

Så kan man begynne med en hendelse jeg stusset litt over her en dag. Uten for det ene klasserommet har vi et nettinggjerde på max 170 cm, noe som ser ut til å være en STOR hindring for duer! Settingen er altså satt ute ved klasseromsvinduet, og skuespillerne er duer.
Nærmest oss var det to duer, og på den andre siden en due. Det de frustrerte seg over var at de ikke kom til hverandre. Av en eller annen merkelig grunn så hadde disse duene fått det for seg at gjerdet var en fantastisk stor hindring, noe som man overhode ikke kunne bruke vingene sine til!(?!?)
De løp frem og tilbake, og prøvde å komme seg igjennom bortimot alle hullene i nettingen uten spesielt mye hell. Var fascinerende å se hva for slit som skulle til for å faktisk komme frem til hverandre! I 35 min løp duene frem og tilbake og stresset, før den ene fant ut at den kunne fly over. Det var tydelig at de hadde ett eller annet forhold dem imellom, for de rikket seg ikke fra hverandre, men stod inntil hverandre og koset resten av timen. Dog den siste dua hadde tydeligvis ikke sett dette, og fortsatte med å løpe frem og tilbake for å finne en utvei.
Duer er flotte slik. Du må nesten hoppe på dem for at de ska ta vingene fatt! Fantasisk tolerante og optimistiske skapninger.
Eller er de rett og slett late…?

Gleder meg til å komme hjem og velge meg en bloggside, legge ut bilder, og starte med å skrive for fullt! Det kommer til å variere stort hvor mye jeg skriver, og ikke minst regelmessigheten, men det finner man ut av etter hvert. Ett sted må man jo uansett begynne…☺

No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: